Utstilling: Plastic Revisited

Plastic Revisited med Pippip Ferner. 
Står fra 6.mars til 17. april. 
 
Pippip Ferner har de siste ti årene med sine kunstprosjekter rettet fokus på marint mangfold og deres sjanser til å overleve i et hav som blir surere og fylles med plast. Hun har samarbeidet med marinbiologer, bl.a blitt med forskningsfartøyet G.O. Sars langs Mørekysten.
Samarbeidet har resultert i flere arbeider der vitenskapelige referanser omdannes til fabulerende og detaljrike arbeider med referanse til et komplisert marint økosystem. Men etterhvert som det ble så tydelig for henne hvordan en økende mengde plast i havet påvirker alt fra små plankton til større marine dyr, har hun de siste årene valgt å bruke selve plasten som materiale i prosjektet Plastic Revisited.
Pippip Ferner har plukket plast daglig i flere år – langs vei, i skog og langs kysten. Man vet aldri hva og hvor mye som kan brukes når man plukker plast langs strender og i naturen. Det er en selvmotsigelse i denne “jakten” på materiale. Sorgen over at det finnes i så store mengder over alt, samtidig en slags glede over at det kan brukes til å synliggjøre et problem.
Mesteparten av det hun plukker blir kastet, men det hun finner interessant sorteres i to hovedkategorier, hardplast og mykplast. Hardplast blir til små og store skulpturer og installasjoner.
Mykplasten implementeres i tekstilrelaterte arbeider, der hun utforsker håndverksmetoder innenfor tekstiltradisjonen. Plast fra husholdning, jordbruk, fiskerinæring og industri blir vasket, klippet, for så å strikkes, veves eller flettes. På avstand ser arbeidene forlokkende ut og fremstår som om de er laget av et naturmateriale. Først tett på opplever man det som plast. Det som ser ut som myke lange ulltråder er syntetisk tau og såkalt dollyrope. Trådene er stive og hele arbeidet har en svak eim av olje, gammel tang og plast.
Arbeidene er også en kommentar til tekstilindustrien, der 60-70% av dagens produksjon er laget av syntetiske materialer. Altså plast. Som ved vask og slitasje slipper ut millioner av små mikroplast fiber.
Man tenker på plast som slitesterkt, men et paradoks med noen av disse plastarbeidene er at de ikke tåler direkte sol eller dagslys over tid. Hundrevis av timers arbeid vil falme og smuldre opp til små biter - opphøre som kunstverk, men vil allikevel alltid eksistere. Som mikroplast - så nanoplast.
På spørsmål om hvorfor hun bruker all sin tid viet til dette, svarer hun:
“Jeg er fly forbanna. Jeg er lei meg. Fortvilet. Vi evner ikke å forstå at vi er i ferd med ødelegge naturen og havet rundt oss. Småbiter av plast vikles inn i tangen, plastposer dupper i vannskorpa sammen med tomflasker, snusbokser, kondomer og q-tips. 15 tonn plast havner i havet hvert minutt. Nå kan det se ut som om havet har vendt sin vrede mot oss. Og med rette. Plasten skylles tilbake på land som et surt oppgulp fra et irritert hav. Langt over en tredel av marine organismer har plast i magen. Hvordan er sjansen deres til å overleve i et hav som vi nå bruker som søppelplass? 
Øverst troner vi og spiser til slutt vår egen plast.”
Men det er derimot lite ved arbeidene som viser sinne og fortvilelse - de ser tvert imot forlokkende ut. De tekstilrelaterte arbeidene fremstår som meditative og harmoniske - en slags morbid estetikk. Skulpturene er fulle av humor selv om budskapet er alvorlig nok
Publisert
09. mars 2021
Skrevet av