Verker av Lucia Veronesi (IT)
Kuratert av Claudio Zecchi og Paolo Mele, Ramdom (IT)
I alle år har kvinner kjent til ulike planteveksters medisinske egenskaper, men deres kunnskap har i liten grad blitt anerkjent i botanikkens historie. Frem til middelalderen var vitenskapen stort sett forbeholdt menn, men på 1600- og 1700-tallet åpnet det seg nye muligheter for kvinner: for første gang kunne de utdanne seg, og i sjeldne tilfeller kunne de reise for å tilegne seg praktisk erfaring. På 1800-tallet kom de første håndbøkene for reisende forskere i omløp, med retningslinjer for innsamling av arkeologiske funn og vitenskapelige observasjoner, og for registrering av ulike folk, dyr og planter. Enkelte kvinner reiste rundt i Europa, Asia og Afrika og samlet slik informasjon, men deres nedtegnelser nevnes kun unntaksvis i listene over reisende forskernes publikasjoner fra denne tiden. Deres bidrag til vitenskapen har blitt oversett og utelatt.
En lignende utryddelse kan sies å finne sted på botanikkens område i dag, knyttet til urfolks kunnskap om planter og deres medisinske egenskaper. Mange urfolk har videreført sin kunnskap om medisinske planter muntlig, og plantenes navn og farmasøytiske egenskaper er tett forbundet med de spesifikke språkene. En studie fra Universitetet i Zurich hevder at 30% av urfolksspråk vil forsvinne innen utgangen av vårt århundre.* Når disse språkene forsvinner, så forsvinner også mye av kunnskapen om planter og deres helsebringende egenskaper. Av den grunn kan utryddelsen av språk være like kritisk for den medisinske vitenskapen som utryddelsen av plantene selv.
Den italienske kunstneren Lucia Veronesis prosjekt La desinenza estinta (The Extinct Desinence) begynte som en bred refleksjon over vitenskapshistoriens utelatelse av kvinner, spesielt innenfor botanikken, over pågående språkdød, og over de sosiopolitiske implikasjonene av dette. Prosjektet har vært gjennom en forskningsfase, der Veronesi besøkte the British Library, Wellcome Collection Library, Kew Gardens Library og Chelsea Physic Garden i London, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, Hannah Ryggen-senteret på Ørlandet, og den botaniske hagen og herbariet ved Universitetet i Zurich, der hun samarbeidet med biologiprofessor Rodrigo Cámara-Leret og økologiprofessor Jordi Bascompte. Resultatet av prosjektet er en publikasjon, tekstilarbeider, en video, og en rekke kollasjer. Disse vil presenteres på ulike måter i fire separatutstillinger gjennom 2024, ved MOCA i London, Hannah Ryggen-senteret på Brekstad, Ca’Pesaro i Venezia, og KORA i Puglia.
I utstillingen «Den ordløse skogen», den delen av prosjektet La desinenza estinta (The Extinct Desinence) som vises på Hannah Ryggen-senteret i mai, vil publikum få se et monumentalt teppe laget på digital jaquardvev, en stop-motion-video, og et utvalg kollasjer – poetiske verker som alle knytter seg prosjektets sosiopolitiske utgangspunkt, og som dessuten søker å etablere en dialog med Hannah Ryggen som en kvinnelig kunstner med dyp kunnskap om planteveksters bruksegenskaper, og som anerkjenner hennes syn på tekstil som et politisk medium. I Hannah Ryggen-senteret vises i samme periode gjenstander med tilknytning til Ryggen, som hennes vevstol og hennes fargegryte, samt verket Vår. Ørland (1956).
Gratis inngang.